Everyone has a story. This one is mine.

27. november 2010

Portrait of a goat.


Ute og tusler langs veikanten, lille kille?
Det kan være farlig om man ikke går varlig...
Kom igjen, nå skal vi hjem.
Bak meg du rusler og tusler så fint.
Klinge-linge-linge-ling.
Jeg hører en bjelle som klinger så fort, plutselig er det gjort.
Atter en gang er vi hjemme.

24. november 2010

I wish

"I wish I was a mermaid,
and friends with all the fish,
a shiny tail and seashells,
thats what I would wish"

22. november 2010

A kick in the arse.


4 non blondes - What's up

Har du noen gang sårt trengt et spark bak for å gjøre noe, men du visste det ikke før det plutselig åpenbarte seg midt i løse lufta? Vel, det skjedde med meg i går. Jeg ble lei meg, før jeg innså at det å være lei seg kommer det aldri noe bra ut av. Så jeg bestemte meg for å bli sint. Meget sint, men ikke på personen som gav meg sparket. Nei, mitt sinne ble dirigert langt tilbake og lenger enn lengst borte. Til selve kilden av sårhet.

Så jeg satt meg ned. Vel, jeg la meg ned og jeg begynte å skrive. Jeg skrev, bannet og gråt om en annen. Husket ting her og der. Jeg skrev og skrev helt til jeg ikke orket mer. Seks fulle sider kom ut av dette. Seks fulle sider med vonde minner, gamle følelser og mang en tåre. Hadde jeg ikke lagt pennen ned og villet meg selv til å sove, så vet jeg at jeg kunne ha skrevet en bok der minst tre av kapitlene ville vært side opp og side ned med ubesvarte spørsmål som sannsynligvis aldri vil bli stilt.

//we<3it
Spørsmål som:
Hvorfor gjorde du det?
Er du glad i meg?
Tenker du på meg?
Var jeg i det hele tatt ønsket?
Hva vet du om meg?
Vet du hvor mange tårer jeg har grått på grunn av deg?
Er jeg ikke bra nok?
Hva har jeg noen gang gjort deg?
  - foruten det å bli født...



Endelig har jeg innsett at det var ikke min feil at du slo henne foran meg den gangen jeg var 4 og store krokodilletårer trillet nedover bollekinnene mine. Det var ikke min feil at du låste meg inne på do da jeg var 9 fordi jeg ikke ville rydde av bordet. Heller ikke var det min feil de gangene du "glemte" å hente meg i barnehagen. Eller at jeg vætet sengen fra onsdag-fredag de helgene jeg skulle til deg. Feilen er din, og bare din. Du har ikke oppført deg som det du skal være.

Gjennom hele livet har jeg gått rundt med en tung regnsky over hodet mitt. Den er nå borte. Solen skinner. Nå kan bålet mitt brenne, for endelig er det tørt. Etter 19 år har jeg klart å sette ord på det jeg tenker om deg. Jeg kommer nok aldri til å ha mot nok til å si det til deg, ansikt til ansikt... Men kanskje jeg en dag klarer å vise deg dette. Kanskje jeg til og med klarer å vise deg de seks sidene med vonde minner. Kanskje du en dag klarer gi meg en god klem og hvisker jeg er glad i deg, Vilmøy, og virkelig mener det...

Frem til det skjer, så er jeg ferdig med å undre meg over deg og ferdig med å tenke hva om.. Jeg er rett og slett ferdig med deg! Men småsøsknene mine vil jeg alltid være der for, for det var like lite deres feil som det var min.

Tårer har blitt erstattet med klarhet, vonde minner med fremtidige idéer og sinnet med en drivkraft til å komme seg videre.

Gratulerer med vel overstått farsdag...
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...